Aprilsnarr, korona, Noahs Ark og en fremtidsdrøm

Jeg er redd for korona. Jeg tror jeg er reddere for korona enn de fleste. Og det er ikke bare fordi jeg er i risikogruppen med sterk astma. Det er fordi jeg er så innmari glad i det livet jeg lever.

Jeg har ingen å miste jeg. Og det forbauser meg å se hvor mange som tilsynelatende har det. Som later som om korona ikke finnes og som er hellig overbevist om at de selv ikke kommer til å få det og at alle deres kjære kommer til å overleve det. Men tenk om det ikke er sant da?

For koronadøden er ikke en sånn ”sovne søtt på slutten av livet død”. Nei, du ligger helt alene på et lite rom på et sykehus. De du elsker får ikke lov til å besøke deg og de som har deg kjær får ikke ta farvel med deg. Du er helt alene, på et fremmed rom og de eneste menneskene du ser er kledd i smitteverndrakter og tar ikke på deg annet enn for å gi deg det absolutt nødvendige stell, mens du ligger der i smerter sterkere enn du kan forestille deg. Og så, når det nærmer seg slutten, blir du sikkert koblet fra og hvis du ikke har skjønt at du skal dø, skjønner du det da, rett før du blir kvalt av dine egne lunger.

Og vet du hva? Jeg vil ikke dø sånn jeg. Og hvis det skulle skje med en av mine kjære tror jeg at jeg ville være for evig knust. Hvis jeg skulle måtte leve med at det skulle skje med barna våre, med Asbjørn eller med en av våre foreldre, ja det tror jeg ikke jeg ville kunne bære det.

Men det er det visst mange som tror at de kan. Som rusler smilende rundt på shopping og spiser på restaurant, som furter over at de ikke kan klippe håret og invitere gjester, reise på påskeferie, jobbe og gå på kino. De er visst ikke så redde for å dø de, og de vil tydeligvis leve i beste, egoistiske velgående etter å ha mistet sine nærmeste til en helt unødvendig og grusom koronadød.

For i dag, på min 45 års dag våker jeg til tidenes aprilspøk. Nå har vi fått nok sier folk. Denne karantenen og skolesteningen støtter vi ikke lenger. Vi vi tjene penger, vi vil på ferie, treffe venner og gå på teater. La oss åpne alt igjen. Det er jo ikke så mange som dør. Og de fleste av de er jo gamle og fortjener det sikkert, de skulle jo snart dø likevel. Nå må vi slutte med dette koronatullet. For dette har vi ikke råd til.

Jeg har heller ikke råd til dette. Mitt lille firma taper på kort sikt 200.000,- på koronastarten. Og for meg er det mye penger. Det er driftskostnader og lønn i fire måneder og det har jeg tapt fordi jeg måtte stenge både praksisen min og skolen min og det er mange som ikke vil gå på skolen min fordi det har blitt nettskole og mange som venter med terapi/coaching til vi kan treffes igjen. Og i butikken min på Dressmann kan jeg heller ikke være fordi jeg er i risikogruppen, men når jeg etter påske har brukt opp hjemme med syke barn dagene mine må jeg være hjemme i permisjon uten lønn fordi Dressmann ikke vil permittere butikksjefer, da taper jeg lønna mi også.

Selvfølgelig er det da fristende å hive meg på karusellen. Ja! La oss åpne igjen, så jeg kan fylle lommeboka mi!

Men det er jo som å tisse i bukse for å holde seg varm! Og jeg skjønner ikke  hvorfor ikke alle skjønner det!?!? For hvis vi åpner nå, vil jo viruset formere seg i full styrke igjen. Og så får vi en ny og større smell om et par måneder. Og da svir det i lommeboka da!!!! Jeg tror de fleste bedrifter kan klare en smell i 3-4 måneder. Hvis de ikke klarer det, er de vel egentlig ikke levedyktige til å begynne med, er de vel? Men det jeg ikke tror de fleste bedrifter klarer er å starte opp igjen nå, for så å ta en enda større og mer langvarig smell i juli/aug. Det vil tvinge mange fler i kne, helt unødvendig. Jeg vil i hvert fall ikke kunne overleve å miste høstsesongen i tillegg til  halve vårsesongen. Da kommer jeg til å klore på veggene og føye meg inn i NAV køen. Og det tror jeg vil skje med enda fler enn meg. Hvis vi drar med oss korona inn i siste halvår, noe vi kommer til å gjøre hvis vi åpner opp igjen nå.

Vi har kommet langt med tiltakene. Det viser seg i at relativt få har blitt syke og dødd, sammenlignet med andre land.

Men det betyr ikke at jobben er gjort. Hvis vi alle bare tåler å holde pusten i enda noen uker, til vi er helt sikre, så øker muligheten for at vi blir ferdige, på ordentlig.

Så vær så snill, ikke hiv deg på hylekoret og press politikerne til å reåpne for tidlig.

La oss holde pusten litt til. Til vi er sikre. For jeg har ingen å miste og for mye liv å leve og det håper jeg virkelig at du tenker også. Ja, dette svir i lommebøkene i de fleste hjem, men det vil svi mye hardere om vi får spanske tilstander til sommeren/høsten.

Jeg føler at noen rundt min familie synes vi tar dette med korona for alvorlig. Vi har også mennesker rundt oss som oppfatter seg selv som udødelige og tydeligvis har noen å miste uten å felle en tåre. Men dem om det tenker jeg. Jeg blir her. I min egen lille Noahs ark til dette går over. Folk lo av Noah og, helt til vannet begynte å fosse rundt de.

Helt alvorlig så forstår jeg ikke hva problemet er. Hvorfor har vi så vondt av å skru igjen krana noen uker eller måneder? Redusere forbruket. Redusere utslippene. Finne roen. Lære oss noe nytt. Ta et nettkurs. Lese en bok. Spille spill med barna. Gå turer i skogen. Trene litt yoga. Meditere. Avbestille ferien og heller legge konkrete planer for resten av livet.

Hvorfor skriker folk så veldig over denne pausen? Vi har ikke vondt av det. Tvert i mot. Når trasset over forandringen bare gir seg, tror jeg både menneskene og verden vil har umåtelig godt av det.

Å bare være. Tenke. Leve. Føle. Ja, det er skummelt for de som ikke er vant til det. Som elsker å gjemme sitt egentlige jeg bak en travel hverdag. Men spesielt disse menneskene har veldig godt av det, når trassen bare legger seg.

Mye vondt og smertefullt kommer fra korona. Men på lang sikt skulle jeg ønske at det også kunne føre til noen endringer i riktig retning.

Jeg håper vi kan bruke denne tiden til ettertanke. Kjenne på at en stille kveld med familien kanskje er viktigere enn å sjokke rundt på fotballbaner og treningssentre. Oppleve at penger spart på shopping gjør godt på bankkontoen. At vi kan spare kloden for en flytur og heller kose oss i en park med en is og en du har kjær.

Jeg skulle ønske at dette ville føre til utstrakt bruk av hjemmekontor og et kortreist, enkelt liv i fred og kjærlighet. Det er min fremtidsdrøm. Å bara vara. Og jeg skulle ønske flere ønsket seg det samme.

Det jeg ønsker meg aller mest til bursdagen min i år. Er at vi alle blir hjemme litt til. At vi knekker dette viruset og sparer både penger og liv på å gjøre det skikkelig med en gang. Og at vi tar med oss den lærdommen for å lage et enklere liv fremover. Slik at vi er bedre forberedt neste gang. Ja, for det kommer en neste gang og da vil vi vite bedre hva vil skal gjøre.

Min drøm er at vi skal finne ressursen i det som har hendt. At vi skal tre ett skritt tilbake. Lære hvordan vi kan leve bedre. For så å legge dette bak oss og se fremover. Inn i en fremtid hvor vi har luket bort mye av det som ikke fungerte så bra, for å gi plass til noe ennå mer bærekraftig.

Så min oppmuntring til deg i dag er å spørre deg selv:

Hvordan vil jeg egentlig leve? Hvis alle mine kort ble kastet opp i lufta, hvordan vil jeg da at de skal lande? Hva vil jeg forkaste, hva vil jeg bevare og hvilken verden vil jeg leve i?

Jeg håper du får en veldig fin dag og at du og dine er friske gjennom denne tiden.

Stor, varm klem fra

Cecilie Hunvik

www.solstadakademiet.no

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *