Babyboom eller skilsmisserekord?

I disse dager florerer det spådommer om at karantenen vil resultere i både babyboom og skilsmisserekord. Og jeg tror kanskje begge er sanne 🙂

Mamma har fortalt at da jeg var liten gikk strømmen over nesten hele landet en hel natt og ni måneder etter hadde vi en babyboom i Norge. Siden har jeg av og til spøkt med at strømbrudd og overnattingskvelder på skolene vil sørge for mindre babybooms lokalt ni måneder senere 🙂 Jeg tror nok helt sikkert at mange voksne får mer overskudd og tid på soverommet både ved strømbrudd og spesielt i karantenetider, og at det vil gi resultater.

Men jeg leser også både på sosiale medier og i blogger om mennesker som strever med parforholdet når de plutselig er isolert under samme tak over lengre tid.

Først og fremst håper jeg at isolasjonen vil gi mange par i krise tid og mulighet til å snakke ordentlig sammen. Være ærlige med hverandre om hvordan dere har det, hva dere føler, hva dere ønsker dere og hva som skal til.

For mange kan det være nok at de bare begynner å se hverandre igjen. Tar seg tid til å spøke med hverandre og hjelpe hverandre med husarbeidet. Lytte til hverandres drømmer, gå turer sammen, våkne langsomt sammen, tørre å ta hverandre i hånden igjen. Å bare være. Sammen. Og kanskje viktigere enn mye annet, finner hverandre på nytt på soverommet, for når vi er ærlige, er det jo soveromsaktivitetene som er forskjellen på vennskap og parforhold. Og du vil vel ikke bare dele livet ditt med en god venn, vil du vel?

Hvis du har kjent på at forholdet deres er på vei mot utforbakke, synes jeg du skal bruke denne tiden til å sette det på agendaen. Tørre å snakke om det. Du trenger ikke buse ut med det i sinne. Men tenk deg grundig om og spør deg selv, hvis jeg skulle si noe, hva ville jeg si? Så kan du kanskje ta det opp over en kaffe etter frokost og se hva slags respons du får? Jeg tror at siden du har kjent på at forholdet er vanskelig, har nok partneren din gjort det også og vil kanskje bli glad for at du tar det opp. For husk på det, de aller fleste vil beholde det forholdet de har, mest sannsynlig vil din kjære det også. Ja, det er ubehagelig å snakke om det som er vanskelig, men er hensikten god og viljen til stede, er det mye dere kan få til.

Her er gode spørsmål du kan stille i innledende runder:

  • Hvordan har du det egentlig?
  • Er du fornøyd med livet vi lever sammen?
  • Da vi flyttet sammen, hva var det du ønsket deg og så for deg? Synes du at det har blitt sånn?

Dette er gode spørsmål dere kan stille hverandre:

  • Hvis vi skulle gjøre noe for å få det bedre sammen, hvilke to ting synes du vil skal begynne med?
  • Hvordan vil du at livet ditt skal være om 1 år, 5 år, 10 år?
  • Hvis vi skal fortsette å være sammen, hva er grunnen til at du ønsker det? Er det fordi det er behagelig og kjent, av hensyn til barna eller er det fordi du elsker meg?
  • På en skala fra 0-10 hvor mye er du villig til å satse for å redde oss?
  • Hva savner du mest fra en første tiden vi var sammen og hva kan vi gjøre for å gjenskape det?

Lag en handlingsplan og en målestokk

Det er så lett å snakke sammen, for så å ikke følge opp. Hvis dere først tør å snakke sammen og forplikter dere til å jobbe for å bevare det dere har, er det viktig at dere legger en konkret plan for hvordan dere vil gjennomføre prosessen, både under og etter karantenetilværelsen. Sett opp konkrete punkter om hva som er viktig for hver og en av dere og finn løsninger dere begge kan leve med.

Sett hverandre og forholdet på agendaen i lang tid fremover og bli enige om å eie prosessen sammen og at det er lov å minne hverandre på hva dere gjør og hvorfor. Det er også lurt å sette en slags målestokk som er konkret.

Det kan dere gjøre ved å spørre hverandre; Hvordan vet vi at vi er i mål? Hvordan vet vi at vi har kommet dit vi trenger for å få et godt liv sammen igjen. For det er slik med mål, at om vi ikke setter en målestokk for når vi er i mål, ja da blir veien til målet veldig abstrakt.

Kanskje kan det være så enkelt som at dere hver måned i ett helt år skal spørre hverandre hvordan den andre har det på en skala fra 1-10 hvor 10 er best og at det er om å gjøre at begge er på minst 7 hver måned.

Eller dere kan velge en helt annen standard som passer bedre for dere. Det som er viktig, er at dere enes om hva dere jobber mot og hvordan dere skal følge opp prosessen i året som kommer.

Ja, for det tar minst ett år med arbeid. Et parforhold som går på skeive reddes ikke på en måned eller to. Det er en prosess. Grunnen til det er at dere trenger å danne en ny plattform. Alle kan ”ta seg sammen” i en måned eller tre, men for at dere skal endre mønster på en måte som varer, er det naturlig å tenke at snuprosessen tar minst ett år, før dere begge kan stole på at dere har laget et nytt fundament som dere kan stole på resten av livet.

Jeg har en kjepphest, det innrømmer jeg, og det er perspektivet: Hvem vil du bli gammel med? Sørg for at dere har det så bra at dere kan se for dere en lykkelig alderdom sammen. Jeg vet ikke om så mye som er mer trist enn å se gamle mennesker som mistrives sammen, men som er fanget i et ulykkelig hjem med en de ikke kan fordra bare fordi de er låst sammen av alderdom.

Å gå inn i livets siste faser er noe man skal gjøre med en man elsker, å få nyte lange dager sammen, sovne og våkne i hverandres armer. Spise frokost sammen, gå turer sammen, spøke i hverdagen og pleie hverandre ved behov. Sørg for å dele livet med en du vil bli gammel med, gjør du ikke det, synes jeg virkelig du skylder deg selv å gjøre noe med det. Enten ved å be din partner jobbe med deg i å redde forholdet, eller ved å gå videre på en fin og verdig måte.

Jeg håper du og dine kommer friske gjennom denne tøffe tiden og at du som er i et forhold som er vanskelig finner en løsning.

Lykke til 🙂

Hilsen Cecilie Hunvik

NLP Coaching Trainer og HelhetsTerapeut

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *