Hvem vil du bli gammel med?

Dette er et stort og viktig spørsmål som jeg tror mange glemmer å tenke på.

En av de store fordelene med å være skilsmissefrue, er nettopp at du får muligheten til å tenke disse tankene, før du velger din neste partner.

Asbjørn og jeg hadde en samtale om det senest i går kveld, rett før vi sovnet. Samtalen dreide seg om at vi liker hverandre så godt, som mennesker.

Da jeg og Asbjørn flyttet sammen, begynte han nesten hver dag å utbryte at han synes jeg er så hyggelig. Og jeg ble sånn: ”HÆ? Hyggelig? Er ikke det en rar ting å si om kvinnen du elsker?”

”Nei,” sa han ”tvert i mot. Det at du er så hyggelig er faktisk en av dine aller beste kvaliteter. Det er utrolig deilig å dele livet med en som alltid er så hyggelig som du.”

Og jeg bare ”smelt”. For han har veldig rett. Jeg er veldig hyggelig. Når jeg begynte å tenke meg om, er jeg et av de hyggeligste menneskene jeg kjenner, jeg har bare aldri tenkt på det før. Og Asbjørn er akkurat like hyggelig. Og vet du hva? Selv om det kanskje høres kjedelig ut, er det en vanvittig deilig tilstand å leve i. Felles hygge. Som et slags deilig, mykt pledd du svøper rundt deg og bader i resten av livet.

Etter at lysene ble skrudd av og vi lå inntil hverandre i mørket i går sa Asbjørn altså: ”Jeg liker deg så godt.” Og enda en gang hadde vi en lignende samtale. For jeg ble nok en gang litt sånn: ”Hæ? Liker du meg bare? Skal du ikke si at du elsker meg?”

”Jo,” sa han, ”jeg elsker deg selvfølgelig, men i tillegg til det liker jeg deg så godt og det er noe helt annet. Jeg liker den du er. Som menneske.”

Og enda en gang ble jeg helt sånn ”smelt”. For jeg liker Asbjørn så godt også. Han er det mennesket jeg liker og beundrer mest i verden, den jeg strekker meg etter, han jeg vil være som, han som får fram alle de beste sidene i meg og gjør meg trygg og lykkelig. Min aller beste venn.

Og siden jeg er skilsmissecoach begynte jeg å spinne videre på dette og vi begynte å snakke om at det helt sikkert er veldig mange som elsker mennesker de egentlig ikke liker. Da det gikk opp for meg ble jeg nesten litt sjokkert over sannheten i dette. For jeg tror dette med Amors piler kan være en farlig rettesnor. Det at du elsker noen, eller tror at du elsker noen, betyr ikke nødvendigvis at den personen er verdt din kjærlighet. Det er bare at du litt sånn ”tilfeldig” forelsket deg i en person, fikk masse følelser og bestemte deg for å elske den personen resten av livet, uten egentlig å klare å se 10-20-60-80 år frem i tid.

Jeg opplever at det er nettopp dette som skjer ved mange skilsmisser. Folk våker plutselig en dag og innser at den som ligger i sengen ved siden av de har blitt et menneske de egentlig ikke liker lenger. Noen opplever til og med å føle at den de sover ved siden av har blitt en de ikke kjenner, eller en de ikke har lyst til å tilbringe tid sammen med. Det behøver ikke å være et turbulent forhold, krangel eller noe annet vondt mellom de, annet enn at når Amors piler svinner hen, innser folk at de valgte fundamentalt galt menneske, uten at det egentlig er noe feil ved det mennesket. Det er bare det at ”sløret” blir borte og man våkner en dag ved siden av en fremmed.

Og nettopp derfor er det at jeg er så begeistret for det med at jeg og Asbjørn liker hverandre så godt og at vi har det så hyggelig sammen. For det stoler jeg på, det er noe jeg vet vil vare, nettopp fordi dette er egenskaper som er forankret dypt i våre personlige verdier. Vi er voksne nå og har vært de samme hele livet, så når vi liker hverandre langt ned i dypet av våre sjeler, ja da er det akkurat det jeg lette etter.

Jeg husker så redd jeg var, da jeg var nybakt skilsmisseenke. Jeg kunne gå endeløse turer i skogen og tenke på om jeg kom til å finne en mann å dele livet med og hva slags menneske jeg ville han skulle være. Selvfølgelig kom jeg på mange forskjellige gode og av og til barnslige ”kriterier”, men jeg husker veldig godt en dag jeg var ute og gikk tur og så sa jeg høyt til meg selv: ”Aller mest i verden ønsker jeg meg en mann som er akkurat like snill som det jeg er.” ”Det må da finnes minst en sånn?”

Og det fant jeg. Asbjørn er det snilleste mennesket jeg noen gang har møtt. Og han er ikke bare snill mot meg, han er snill mot alle og har alltid vært det. Derfor stoler jeg på det. Jeg ville veddet mitt liv på det.

Så for å komme til poenget. Enten du er nybakt skilsmisseenke eller drømmer om å snart bli det; en av de store fordelene med begynne på nytt midt i livet er nettopp dette:

Du får velge på nytt hvem du vil bli gammel med.

Det kan virke kjedelig i en verden hvor Tinder har gjort mennesker til forbruksvare og fremmede overøser deg med komplimenter. Men husk på at i vår tid kan du risikere å leve til du blir 80-120 år gammel. Og da blir dette et stort og tankevekkende spm.

Når jeg har skilsmisseklienter på mitt kontor, er dette en av de første tingene vi snakker om og så og si alle er hjertens enige. Den de var gift med, er på ingen måte den de vil dø i armene til, eller måtte stole på når de er 90 år og sansene svikter.

Så min utfordring til deg i dag, er å stille deg selv det spørsmålet:

”Hvem vil jeg bli gammel med?” ”Hvem er det som vil vekke omsorgen i meg når vedkommende bikker 100 år og hvem vil jeg våkne gledesfylt ved siden av den dagen jeg fyller 120?” For jeg kan faktisk risikere å bli så gammel og da er det viktig å velge med omhu. For jeg unner vel meg selv en god og trygg alderdom, gjør jeg ikke? Eller tenk om jeg ikke blir gammel, tenk om jeg rammes av noe uforutsett og blir svak eller pleietrengende i ung alder, hvem er det da som vil ta godt vare på meg og elske meg på tross av alt som skjer?

For husk på det, at å forelske og elske handler ikke bare om følelser. Det handler om normer, verdier, rutiner og personlighet. Det handler om et lengdeperspektiv. Det handler om å finne det mennesket som kompletterer deg. Som du får frem det beste i og som får frem det beste i deg, over tid, laaaang tid.

Jeg tror det er det som opprinnelig var ment da ekteskapsløftene ble laget. Jeg tror ikke at å ”elske og ære hverandre i gode og onde dager, til døden skiller oss ad” betyr at vi på død og liv skal dømme oss selv til et forferdelig liv, hvis den vi gifter oss med etterhvert blir et forferdelig menneske som gjør oss ulykkelige. Jeg tror at det er en oppfordring om å finne et menneske du vil elske i sykdom, sult, sorg, fortvilelse og alderdom. Så hvem er dette mennesket du vil elske, pleie og bli pleid av uansett hva livet kaster din vei? Er det han med den kule bilen og millionlønn, eller er det han som kjøper motorvarmer i gave til deg for at du aldri skal behøve å fryse en morgen igjen så lenge du lever? Han som bærer posene dine og steller deg når du er syk? Han som får deg til å le så tårene triller når du minst venter det og som lar deg være akkurat den du er?

Jeg vet ikke hva du verdsetter. Det er det bare du som gjør. Men kos deg med å velge med omhu. Ikke ta til takke med den første som smiler til deg. Og husk at et pent ansikt ikke er nok. Det du vil vurdere er verdiene, egenskapene, personligheten, livsstilen. Og husk å sjekke ut dette i et langtidsperspektiv, ikke forelsk deg i den han er i dag, forelsk deg i det mennesket han har vært de siste 30 årene.

For dette er en av skilsmisselivets gaver. Å få lov å velge den du blir gammel med, nå som du er voksen.

Jeg vet i hvert fall at jeg gleder meg til å bli gammel med Asbjørn, vi har allerede planlagt alderdommen i detalj og det er en forlokkende fremtid som jeg gleder meg enormt til, som jeg stoler på. Og når jeg blir 124 år tidligst vil jeg dø i hans armer, helst to sekunder etter han, slik at jeg kan forvisse meg om at han ikke trenger å oppleve et eneste sekund i sitt liv uten meg. For jeg vil elske Asbjørn så lenge jeg lever og jeg vet at han vil elske meg.

Lykke til 🙂

Hilsen Cecilie Hunvik

NLP Coacingtrainer og HelhetsTerapeut

3 thoughts on “Hvem vil du bli gammel med?

  1. Herlig <3 det er jo det som er problemet eller? Hvor finner mann en slik mann ? Jeg har vel blitt så skepsisk at jeg tror jeg blir alene og kanskje det er det beste? Aner ikke. Skulle ønske jeg fant 🙂 Tusen takk Cecilie, glad på dine vegner <3 <3

    1. Som min søster en gang sa til meg, sier jeg nå til deg: Han finnes, hver dag står han opp, gjør sin vanlige dag og legger seg igjen og hele tiden lurer han på hvor du er, han finnes, alt du behøver å gjøre er å innse det, tro på det og åpne døren og ta i mot han når deres veier krysser 😊

  2. Tusen takk Cecilie, for at du med dette har fått meg til å tenke! Virkelig tenke, og kjenne etter hvordan jeg har det. Med meg selv. Sånn egentlig. For saken er den at jeg lever i et samboerforhold på 18.året. Glad i hverandre? Ja. Elsker hverandre? Vet ikke helt lenger. Vi har hus og 2 barn, så det er vel en erkjennelse at mye handler om logistikk og at vi lever «parallelle liv» nå. Inntil jeg leste det du skrev her så har jeg levd med en nummen følelse, der jeg har kjent meg veldig rådløs. Vingle fra en dag til en annen med tanker om å bryte opp, til neste dag å tenke at jeg er helt «tullete». Siden jeg leste det du skrev har jeg tenkt. Og kommer til å fortsette å tenke. Kjenne skikkelig etter nå. Du beskrev det så fint. Så treffende tanker om akkurat det jeg selv går og kjenner på, men som jeg ikke har våget å sette ordentlig ord på for meg selv, og slettes ikke ovenfor ham jeg lever sammen med. Med nå. Nå er tiden inne. Takk!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *