Jeg gleder meg sånn til i morgen at jeg ikke får sove :)

Du skulle kanskje tro at dette var et utsagn fra et barn som gledet seg til julaften. Men det er det ikke.

Dette ble sagt til meg av en av mine klienter for kort tid siden. Det som er spesielt med denne kvinnen, er at da hun begynte å gå hos meg for noen år siden var problemstillingen den motsatte. Livet var så vanskelig at det holdt henne våken om nettene, med god grunn.

Tenk for en radikal forandring!!! Av alle mine klienter er denne kvinnen en av de jeg beundrer aller mest. Jeg kan ikke fortelle for mye om henne av hensyn til personvern. Men hun har vært igjennom ting jeg med hele mitt hjerte håper du slipper å oppleve.

Men i likhet med kvinnen jeg skrev om i forrige uke, bestemte også denne kvinnen seg for å ta grep og snu skuta. Og det har hun virkelig gjort.

Tenk så fantastisk, at en kvinne i veldig godt voksen alder, som opplever det tøffeste av det tøffe, som er redd med god grunn, som hver dag møter en ekstremt skummel helsesituasjon og som har en rekke ”plageånder” i sitt liv og tøffe sår fra et levd liv, som ikke finner glede i egen hverdag og som hver dag helt uten skyld, må møte en veldig skummel, krevende og nådeløs verden. Hun bare snudde det! Det har selvfølgelig krevd mye jobb og bevissthet og det tok noen år. Men hun tok grep og gjorde det! Jeg er nesegrus av beundring!

For det er noe av det som forbløffet meg mest da jeg begynte å jobbe som terapeut. At de som uforskyldt har det aller vanskeligst her i verden, er de som har mest iboende glede og iver. Og hvorfor er det slik? Fordi de har lært seg at hver dag teller. Fordi de lever hver dag som om det er den siste. Og nettopp derfor får de så utrolig mange fine dager i premie!

Etter at jeg ble terapeut har jeg nok blitt ganske tøff mot meg selv og mine nærmeste. Rett og slett fordi det å jobbe med mennesker gir meg perspektiv. Jeg får oppleve hver dag hvor skjørt livet er og hvor viktig det er å møte hver dag med åpne armer, åpent sinn og en livsglede som er smittsom. Derfor har jeg ingen sympati over hodet for sutring, krisemaksimering, skremselstanker, urettferdighetsperspektiver og selvmedlidenhet, jeg mener rett og slett at livet er for kort for sånt tull!!!

For hva er vitsen ellers? Hva er vitsen med å leve om vi ikke gjør det med innlevelse og glede? Jeg vet at folk synes jeg er litt rar, jeg er litt for glad, tilsynelatende lettsindig, ”fargerik”, bruker store ord, tror på mye rart, jeg lever meg litt for mye inn i alt jeg gjør, overdriver ofte og elsker å fordype meg i lek, fantasi og moro. Men vet du hva? Det er fordi jeg er så begeistret for livet! Og jeg er så begeistret fordi livet skikkelig kult! Og jeg vet ikke om jeg lever i morgen. Det er det ingen som vet! Og det blir jeg så klar over fordi jeg gjennom jobben min lever så tett på de som opplever skikkelig vonde ting som de fleste er forskånet fra. Og det minner meg hver dag på hvor viktig det er å gjøre mitt beste for å leve med glede. Og ikke bare å leve med glede, men å leve et liv som sprer glede. For hva er vel livet uten?

Når jeg underviser forteller jeg studentene mine mye om hva jeg ser rundt meg. Og vet du hva? Jeg ser så mye illevarslende. Ta deg en tur på nærmeste kjøpesenter og se skikkelig på menneskene rundt deg. Jeg blir skremt hver gang! Det er så mange som ikke har skrudd på lyset, inni seg. Så mange mennesker som ser ut som om de ikke lever, bare eksisterer. Det er ingen lys i øynene, smilene er mekaniske, bevegelsene automatiserte, mimikken stram. Det er et nedslående syn. Mennesker som bare eksisterer istedenfor å leve. Og det verste er, at de ser ut til å være i overtall. Nesten som om vi er omgitt av roboter eller romvesner. Når jeg ser disse menneskene, får jeg så lyst til å bare gå og riste i de, og rope at de skal begynne å leve! At de skal koble seg på, ta ansvar for egen lykke. Men da ville de jo sagt at jeg var gal.

Det samme gjelder negative mennesker. De er det også så ulidelig mange av. Navlebeskuende, selvmedlidende, fordømmende, negative, engstelige, angstfylte, deprimerte, forknytte, overbærende, sarkastiske, nedlatende. For ikke å snakke om de som ”ofrer” seg for andre og nyter å tenke at utakk er verdens lønn. Alle disse er mennesker som burer seg selv inne i et fengsel av negativitet og som ofte koser seg med det, finner trygghet og forutsigbarhet i det. Og jeg forstår hvorfor de gjør det. De har valgt en livsstil som gjør at de hele tiden er utslitt, eller de har gått på smeller som har gjort at de tenker det er best å ikke føle, de har blitt forbigått, plaget, skremt eller føler seg verdiløse, uelsket eller en hel masse andre grunner.

Men vet du hva? Det er ingen unnskyldning! For av alt som har ledet disse menneskene inn i den tilstanden, er de selv sin største fiende. De suger livet ut av seg selv gjennom å nekte seg selv å nyte det. Eller de nyter det gjennom et negativt fortegn, en nytelse som er basert på egen overlegenhet eller andres ulykke. Ååå jeg vet om så mange som kooooser seg når det går litt eller skikkelig galt for andre, skadefryd. Men uff så skadelig det egentlig er for den som finner glede i andres uhell, forfall og fiasko, for de risikerer indre ødeleggelse av seg selv, en forråtnelse som starter innenfra.

Ja, jeg vet at det å tørre å føle, elske og leve gjør at du går skikkelig på snørra av og til, jeg har ikke tall på alle gangene jeg har ligget hylende på badegulvet og slått knyttnevene i gulvet. Men heller det enn å ikke ha toppene. Til og med når det gjør som vondest. Jeg husker en gang jeg mistet et av de viktigste menneskene i livet mitt. Da fikk jeg spørsmål om jeg ville ha beroligende medisin. Jeg så på personen som spurte som om hun skulle vært gal og for å være ærlig, tenkte jeg at det måtte hun jo være og svarte: ”Om jeg ikke skal føle skikkelig på sorgen nå? Når tenker du at jeg da skal gjøre det? Hvordan skal jeg noensinne legge den bak meg om jeg ikke opplever den nå? Det er jo nå det skjer!”

For livet handler om å tørre å føle. Både når det er skikkelig tøft og når det er vidunderlig fantastisk.

Vi er alle ”dead man walking”! Livet er dødens forgård. Det gjelder for oss alle det. Ingen av oss vet om vi lever i morgen.

Så vær så snill. Gjør deg selv den tjenesten å leve skikkelig godt mens du kan!

Gjør som min klient. Sørg for å glede deg over de små ting. Gjør dine gleder enkle. Velg menneskene, omgivelsene og aktivitetene dine med omhu.

Bygg det livet som gjør at du hver kveld sier til deg selv:

Jeg gleder meg sånn til i morgen, at det nesten er vanskelig å sovne!

Lykke til <3

Hilsen Cecilie Hunvik

NLP Coaching Trainer og HelhetsTerapeut

One thought on “Jeg gleder meg sånn til i morgen at jeg ikke får sove :)

  1. Ja vi må leve nå mens vi kan. Veldig godt skrevet dette Cecilie. Livet er herlig og alt kan endres. Ta gode valg for oss selv. Rydde opp i tanker og følelser.
    Så godt å høre om din klient. Det er det skikkelig viljestyrke i

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *