Elsk meg uten sukker

Når jeg var liten elsket jeg å tegne og male. Jag satt meg ned med alle fargestiftene mine, og der satt jeg i mange timer. Det er et fin minne jeg husker godt fra min barndom.

God Tirsdag kjære lesere. 

Har dere og lagt merke til at det begynner bli lysere ute allerede? Det har i hvert jeg. For hver dag som går føler jeg vi kommer et skritt nærmere vår.

.

I dag vil jeg skrive om et tema som berører meg personlig. Det er ikke noen hemmelighet at jeg er veldig sukkeravhengig. De fleste som kjenner meg vet det om. Nei, jeg stjeler ikke godteriet ditt hvis jeg kommer hjem til deg :P. Men i min verden finnes det kun 2 alternativer;

  1. Begynne spise godteri å ikke klare å slutte.
  2. Ikke begynne spise godteri.

Valget er veldig enkelt. Med det sier jeg ikke at lett å motstå, men lett å velge fordi at valg nr 1 betyr at jeg ikke lenger har kontroll. Når den første sjokoladebiten treffer munnen min, setter hjernen i gang en prosess som omtrent gjør det umulig for meg å stoppe. Hvis jeg likevel dytter inn noen sjokoladebiter, er kroppen min i stressmodus resterende av dagen og forteller meg til å fortsette ha lyst på alt mulig. 

.

Jeg tror at jeg vært sukkeravhengig i nesten hele livet mitt. Jeg husker fortsatt hvor lykkelig min kropp var når den fikk sukker. Bare tanken på at få drikke Oboy eller ta en is fra fryseren skapte masse glede og kroppen min. Når jeg endelig fikk tak på disse godsakene, sendte hjernen min ut masse herlige doser av endorfiner. 

Noe av mine sterkeste og fineste minner som barn er knyttet til sukker. En av de er Mormors pannekaker (med sukker oppe på), og den andre er lykken når Pappa etter å ha jobbet Mandag til Torsdag i Norge, kom hjem å vi dro ned på kiosken (Pressbyrån) for å kjøpe godteri. 

Jeg husker som om det var i går hvor nydelige alle disse kjemiske fargene såg ut og hvor kjapt lukten av disse søtsakene traff nesen min når vi kom inn døren. Penger var og noe jeg allerede var veldig opptatt av. På Pressbyrån var prisen på godteri dessverre så vanvittig dyrt! Så jeg var meget forsiktig når jeg puttet mine favoritt oppe i posen. Da jeg kom jeg frem til kassen la jeg posen på vekta, å til min store glede sa alltid Pappa; “Gå du og fyll på litt mere jenta mi”. 

Vel hjemme satte jeg meg ned foran TV med mitt snop, og såg på “Fångarna på fortet”. For de av dere som ikke vet hva det er, er det en konkurranse der et team med forskjellige kjendiser fra Sverige løper rundt og utfører ulike oppgaver i forskjellige rom. På hvert rom har de tid de må passe på. Rekker de ikke oppgaven i tide kan de ble fengslet. For et barn var dette meget spennende å hjertet pumpet kjapt! 

Spenningen fra TV:n, ligge å kose seg i sofaen, det var helg og gleden i å være hjemme var det som sammen fikk meg og føle gode følelser knyttet til sukker.

Så hva vil jeg komme med dette? Jo.. På 80-tallet var det ikke så godt kjent hvor mye sukker påvirker oss som mennesker. Daglig åt vi matvarer som inneholder sukker å Lørdagsgodt var noe vi alltid fikk som kos. I dag vet vi mere om kosten vi spiser og vi er alt flere som velger de mere “riktige” matvarene. Men likevel knytter vi ofte godteri til kos og kjærlighet. 

Vi lærer barna at når vi skal kose oss, når vi skader oss, hvis vi skal feire noe eller rett og slett for å glede noen andre så bruker vi sukker. 

Jeg mener at det kanskje ikke alltid trenger å være den beste måten å vise kjærleik og omtanke på? Hvem har ikke noen gang plukket opp sitt barn som nettopp skrapet opp knærne på gruset å sagt; “Så ja vennen. Alt blir bra igjen. Hva med å gå og ta en oss en is?”.

I en skilsmisse tenker jeg og dette kjapt kan blir en måte for å prøve vise sin kjærlighet på. 

Vi elsker jo barna våre over alt på denne jord! Tror vi kanskje noen ganger at ord, klemmer og aktivitet ikke er bra nok? At vi må tilfredsstille barna med søtsaker eller mat fra Mcdonalds for å være gode nok? Eller for å bli mest likt?

Jeg vet at Mormor noen ganger syntes synd på meg og ville gi meg alt av snop og godsaker for gi meg trøst eller som belønning. Jeg vet og at Pappa ville at jeg skulle få lov å kose meg med masse godteri når han endelig var hjemme fra jobb. Men det har og dessverre og fått meg og knytte følelser til godteri og mat. Jeg sier ikke vi skal forby noe som helst, men jeg håper noen av dere som leser dette får en liten “aha moment” og husker på at sukker ikke er lik kjærlighet. Selv er jeg veldig bevisst om “problemet” mitt og jobber stadig for å ikke spise med følelser. Trøstespising er vel ikke helt min greie. MEN, kjeder jeg meg… da har jeg litt lite viljestyrke og kan kjapt ryke på en smell hvis jeg ikke jobber hardt med meg selv.

Hvis jeg tenker etter så hadde jeg ikke trengt så mye godteri som jeg fikk som liten. Jeg tror jeg heller hadde ønsket å være mere aktiv. Kanskje tatt en tur i skogen, tegnet sammen, eller begynt å lage ordentlig mat sammen med Mormor. Fortsatt kan jeg ha vansker med å se på TV i uten å tenke på at “det hadde vært kos med noe å spise”. Igjen fordi jeg har en tendens til å kjapt kjede meg. Men får jeg rørt på meg eller brukt hodet er det såå mye lettere. Lese bok, pugge, trent styrke, lage mat eller vasket og ryddet litt så klarer kroppen min å bli tilrekkelig tilfredsstilt og den får mindre lyst på noe å putte inn i munnen. 

.

Et litet tips. La ikke høydepunktet i matbutikken være å plukke uendelig med godteri. 

Lag andre minner. Lag minner dina barn kommer til å huske som ikke er tilknyttet dårlig mat og sukker. Som de i sin tur da kanskje velger å gjøre den dagen de får barn.

.

Make a change.

Klem Malin

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *